Diskusjon
Vi fant en meget høy forekomst av psykiske lidelser hos en gruppe varetektsinnsatte tenåringsgutter. Bildet var preget av stor grad av samsykelighet, med alvorlige atferdsforstyrrelser og rusmiddelmisbruk som hyppigst forekommende. I tillegg var forekomsten av hyperkinetisk lidelse, angst og depresjon høy. De fleste ungdommene hadde åpenbart udekkede behandlingsbehov. I tillegg hadde mange store sosiale problemer, med avbrutt skolegang, manglende sysselsetting og utilfredsstillende boforhold. Bare én av fire ungdommer hadde ikke innvandrerbakgrunn.
Vi fant høyere forekomst av psykiske lidelser enn man har gjort i tilsvarende undersøkelser i andre land. Kun fire av de 40 vi undersøkte (10 %) hadde ingen psykiatrisk lidelse. I den nevnte danske undersøkelsen var det 31 % som ikke fikk noen psykiatrisk diagnose (13) . Også sammenliknet med norske undersøkelser av voksne fengselsinnsatte er tallene høye (2–5) .
At kun fire av ungdommene hadde tilfredsstillende mental helse, må ses i sammenheng med det nære forholdet som eksisterer mellom alvorlige atferdsforstyrrelser og kriminell aktivitet. Kjernekriteriet for alvorlig atferdsforstyrrelse er regelbrytende atferd. Regelbrytende atferd er også uomgjengelig nødvendig for fengsling. Det var derfor å forvente at de fleste av ungdommene i vårt materiale fylte kriteriene for atferdsforstyrrelse.
Av dem med store atferdsproblemer hadde nær en tredel klare dyssosiale trekk. Etter kriteriene i ICD-10 skal en person som fyller vilkårene både til atferdsforstyrrelse (F91) og dyssosial personlighetsforstyrrelse (F60.2), gis sistnevnte diagnose (22) . I motsetning til antisosial personlighetsforstyrrelse i DSM-IV er det i ICD-10 ingen klar nedre aldersgrense for diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse. Deltakerne i den foreliggende undersøkelsen var i grenselandet eldre ungdom/ung voksen. Vi valgte å gi diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse til alle ungdommene som fylte vilkårene, uavhengig av alder på undersøkelsestidspunktet. Selv om det kan diskuteres, mener vi at det gir det mest realistiske bildet. Det er i alle fall overhengende fare for slik personlighetsforstyrrelse i voksen alder.
I likhet med i tidligere undersøkelser av varetektsinnsatt ungdom (6, 8, 10, 11, 13, 23) dominerte atferdsrelaterte lidelser og rustilstander. Den nære forbindelsen mellom rus og kriminalitet er velkjent (24–26) , og våre funn bekrefter en slik sammenheng. Derimot fant vi, i motsetning til det man har sett i andre undersøkelser, ingen ungdommer med psykotiske lidelser. Den høye forekomsten av ubehandlet hyperkinetisk lidelse i kombinasjon med atferdsforstyrrelse og dyssosial personlighetsforstyrrelse er verd å merke seg. Kanskje foreligger det her et uutnyttet behandlingspotensial?
Varetektsinnsatte er en spesielt sårbar gruppe fanger. De kan være i sjokkfase i forbindelse med det som har skjedd, både selve hendelsen som førte til fengslingen og fengselssituasjonen som sådan. På grunn av pågående etterforskning er det ofte restriksjoner i kontakten med omverdenen. I tillegg kommer usikkerheten rundt den kommende straffesaken, med fengslingsmøter, gjentatte politiavhør, etablering av advokatkontakt og spørsmål om skyld og straffeansvar. Mange er usikre på hvordan familie, venner og skole/arbeidsplass vil reagere. De fleste innsatte faller mer til ro når dom er avsagt.
I henhold til straffeprosessloven § 171 skal varetektsfengsling kun skje når dette er nødvendig på grunn av unndragelsesfare, gjentakelsesfare, fare for bevisforspillelse eller når personen selv ber om det. Også sterke samfunnsmessige hensyn kan etter særlige vilkår begrunne varetektsfengsling (straffeprosessloven § 172). Det er ikke urimelig å forvente at ungdom som varetektsfengsles på en del punkter skiller seg fra andre ungdommer som bedriver kriminell aktivitet og kommer i politiets søkelys:
For det første må man anta at de som varetektsfengsles, er de som er mistenkt for den alvorligste kriminelle aktiviteten . Især er det rimelig å anta at de som mistenkes for voldskriminalitet, varetektsfengsles hyppigere enn andre lovbrytere. Varetektsfengsling kan da skje både for å sikre seg mot gjentakelse av liknende handlinger og fordi noe annet ville synes urimelig ut fra samfunnets rettsbegrep og hensynet til offeret/offerets familie.
For det annet er det rimelig å anta at ungdom med innvandrerbakgrunn varetektsfengsles hyppigere enn annen ungdom. Noen av disse har lite eller ingen familie i Norge og et spinkelt sosialt nettverk for øvrig. Andre har nær familie i landet, men kan bli sendt til foreldrenes opprinnelsesland hvis de får alvorlige problemer. Ungdom med innvandrerbakgrunn fengsles derfor oftere ut fra kriteriet om at det er fare for at de skal unndra seg eventuell straffeforfølgelse. Det hender ikke sjelden at i en «blandet» ungdomsgjeng vil de med norsk etnisk bakgrunn slippe varetekt, mens de med innvandrerbakgrunn settes inn med begrunnelse i unndragelsesfaren.
For det tredje blir det en systematisk skjevhet i alderssammensetningen i materialet ved at rettsapparatets terskel for å varetektsfengsle en 15-åring må antas å være høyere enn terskelen for å varetektsfengsle en 19-åring: 15-åringen skal være mistenkt for en alvorligere forbrytelse enn 19-åringen. Dette passer med våre funn.
For det fjerde kan det være en seleksjon av ungdom med psykiske lidelser til varetektsfengsling. De fremstår som mer ustabile og i større behov av å bli tatt vare på. Det samme gjelder ungdom med rusproblemer. Man må derfor anta at ungdomskriminelle generelt har lavere prevalens av psykiske problemer enn det vi har funnet i vårt materiale.
Ingen av de innsatte hadde hatt kontakt med hjelpeapparatet i tiden rett forut for pågripelsen. Sammenholdt med den høye psykiatriske sykeligheten må man anta at disse ungdommene representerer et stort udekket behandlingsbehov. Samtidig må man ha realistiske forventninger til hva man kan oppnå. Mange av ungdommene er så sosialt belastet at deres sosiale situasjon må rettes opp før man kan forvente å nå frem med behandlingstiltak.
Debatten om opprettelse av egne ungdomsfengsler er stadig tilbakevendende. Vi skal ikke ta stilling til spørsmålet, men påpeke at vi mener noen ungdommer er i en så akutt og destruktiv utvikling at de er i behov av institusjonsplassering for kortere eller lengre tid, enten det måtte skje i regi av psykiatrien, rusomsorgen, barnevernet eller – som en siste utvei – fengselsmyndighetene.
Vi fant at tre av fire varetektsfengslede ungdommer hadde innvandrerbakgrunn. Sammenhengen mellom etnisk bakgrunn og kriminalitet er komplisert og langt fra entydig (27) . Innvandrerungdom er overrepresentert i materialet. På landsbasis er under 10 % av befolkningen innvandrere, og i Oslo, som har flest innvandrere, er det 25 % (28) . Den nevnte overhyppigheten har også tidligere vært påpekt (29) . Forholdet bør undersøkes nærmere og forebyggende tiltak iverksettes.
Det høye antallet som hadde vært utsatt for alvorlige ulykker kan ha sammenheng med at ungdom med alvorlige atferdsproblemer ofte er risikosøkende og uvørne og derfor har økt risiko for å bli utsatt for uhell. Noen av de registrerte ulykkene hadde også sammenheng med at en del av ungdommene kom fra land der de hadde opplevd krigshandlinger.
Styrke og svakheter ved undersøkelsen
Styrke og svakheter ved undersøkelsen
De ungdommene som er undersøkt av oss, antas å være representative for gruppen varetektsinnsatte unge i fengselets nedslagsområde. Materialet ble konsekutivt samlet inn, og deltakelsen var høy, 95 %. En erfaren ungdomspsykiater undersøkte samtlige ungdommer og brukte et anerkjent diagnostisk instrument, K-SADS.
Det ble imidlertid ikke gjennomført noen interraterreliabilitetsstudie. Også et vel etablert instrument som K-SADS gir betydelig rom for fortolkninger, især med hensyn til terskelen for å få en diagnose. Undersøkelsen er kun basert på opplysninger fra ungdommen selv, bortsett fra opplysningene som kunne kontrolleres opp mot fengselsjournalen. Det er ikke innhentet komparentopplysninger fra familie, behandlingsapparat eller sosiale instanser. Diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse ble ikke satt ved hjelp av noe eget diagnostisk instrument, den var basert på en direkte vurdering av hvorvidt kriteriene i ICD-10 var oppfylt eller ikke.
I forbindelse med den høye innvandrerandelen i materialet er det nødvendig å påpeke to forhold. For det første kan det ikke utelukkes at noen varetektsinnsatte har oppgitt feil fødselsdato til myndighetene. Det er erfaring for at en del asylsøkere oppgir lavere alder enn den reelle. For det andre er de oppgitte familieforhold ikke alltid korrekte. Noen oppgir fiktive slektninger i håp om å unngå varetektsfengsling på grunn av unndragelsesfare, andre lar være å oppgi familie i Norge på grunn av frykt for å påføre familien problemer med myndighetene.